Livsglede

ALT JEG ER.

27. september 2017

Jeg står å banker på mitt sjels speil , og aner en dypere kontur enn hva mitt sinns ego har villet skue . En innsikt i en farge prakt og en uendelighet . Hvor frihet er grobunn til ett hvert steg man ytrer ønske om å eie .

En viten utenfor en mal eller gitte antagelser . Hvor stupene inn i evighets hornets dam er grenseløs . Der begrensninger er forhistorisk og trykket av frykt er opphørt .

Der den sanne glede av å eie ens kreative dans , hvor notene er egen komponert og halvnotene den vakreste komposisjon i seg selv . Med kresendo og forte ,hulter til bulter som eksentriske aktører og akkopenement .

Der begynnelsen er slutten . Eller midt i . For regler skaper kun de begrensede gjerder . Hvor seiersfesten musikk , er å ikke vite . For kunnskap kan være den bedragerske og fordekte frykt for ikke å skue ut i uvitenhet . Der fargene og musikken kanskje tåler sjelens vakre dans .

Tørre å gi seg hen i en sfære uten gjenkjennelsens tone , stå rå og naken uten samfunnets bifall , eller den illusoriske så dan .

Kjenne sommerfuglenes dans i det indre , i det fallet ut i mitt auforiske univers er ett faktum .
Continue Reading

Livsglede

HVORFOR SKIFTER DET ?

4. mai 2017

Nyter en av mange dager i en yr av vår, med alt hva det innebærer. En intens glede av alt som lever og pulserer. Lyset som smyger seg inn i ett lenge tildekket dvale landskap. Lyder som

forfører deg til lekenhetens land, som barnet i oppdagelsen av en ny verden. Selve flørten med våren og solens kjærtegnende stråler. Ett håp om at alt varer evig.

Jeg lar meg forføre. I en sart takksigelse, i at jeg evner dypdykkende, at jeg åpner meg for de ytre sfærer.

Alle årstidene . At jeg sanser og tiltrekker meg de forskjellige stemningene . Jeg flyter og lar meg flyte med uten omsvøp, uten reservasjon. I min storslåtte naivitet eller rett og slett min tilstedeværendhet?

Men i ett og alt har sidene flere fasetter…

Min vår, lykken av bare min eksistens. Som en hovedrolle i en kult film. Hvor hvert ett lite utsnitt tilskrives en særegen betydning.

Hvordan kan ytre tilnærmelsesvis ubetydelige episoder forandre idyllen?

Hvorfor vakler tryggheten, slår sprekker, rakner som om uværet og mørkets klinger som krigens klase bomber? Hvorfor blåser det ikke forbi som løv i vinden? Og lar det obsorberes og fly lett videre i sin majestetiske ensomhet og karakter.

Har de yttre meninger og påvirkninger slik en knivskarp kraft, at hele meg forvitrer og lykken oppløses i ett mikro sekund.

Min trygghet i meg og mitt , er som blåst bort.

Jeg som i min tro, står som stødigst i min feilbarlighet, sårbarhet og naivitet.

Men i ett nano sekund fra ekstern lykkerus til avisningens ingen manns land og destruksjon, er ett landskap som ikke er bereist.

Ytre ord, og mangel av tilstedeværelse i en forventning av mitt eget bilde av situasjonen. Skaper en ubalanse.

Jeg er på ugjennkjenneligvis beseiret, lagt i bakken av ett lite negativt blaff av ytre stimuli, som eies kun av andre og aldri hadde meg som mål.Men som traff i det skjøre,like så.

Her og nå er ett nytelse øyeblikke og min egen ro og tilnærming til mitt eget liv.

Nå, skaper essensen av hvem jeg er og vil være. Alt det andre er fortid eller fremtidens destruksjon,og trollmannens kraft til villedelse og avhengighet.Jeg vil ikke la meg villede.

Her og nå er hele meg.

NÅ.

 

 

 

 

 

Livsglede

ER JEG BARE EN ?

13. april 2017

 

Måneder har gått i turbulent vær.  En filleristing av dimensjoner. Fra storm til orkan styrke, og dansende i lett bris i de etterlengtede pausene.

Menneskeskapt?  Ett rungende ja. Kan jeg peke utover?  Ett tungt, men skarpt og tilstedeværende, NEI .

Når pulsen fikk innhentet sin stabile rytme, og øynene igjen kunne iaktta og kroppen ikke lenger revnet på tvers i ett hvert våkent minutt . Kunne verden beskues fra ett annen innfallsvinkel.

I etterpåklokskapens ånd var min smerte tydeligere enn dødens sverd. Skapt i en forventning om fremtidens illusoriske glans, og historiens sår som ikke ble ivaretatt i drømmen om den perfekte verden.

I etterdønningene av min krig, min krigssone. Var smerten ikke til å forstå eller obsorbere. At alt måtte forståes i henhold til en fiende eller fler.

Ett yttre som jeg lot meg henfalle  til å tro på . I en usynlig visshet om at andre satt med sannheten. I det minefeltet ble jeg kvestet til grunne.

Redningen kom i en indre tro, at jeg ikke er konstant, jeg er ikke bare en. Alt er bevegelig og foranderlig.

 

Hvor går min reise videre?

Hva hvis jeg kun innhenter og utdyper min egen informasjon og svar til ett nytt kapittel uten ett negativt fortegn fra de ytre påvirkningene som har vært? Og forvandler det til en positive sfære for mitt eget vegnett uten kollektiv innblanding ?

Reisen har vært ett alpe landskap verdig. Stiene kronglete og trange. Høydene overveldende og skumle. Gavene, formidable. Jeg kan flytte mine egne fjell, og i prosessen inspirere til forandring.

Når alt ble mitt, ble rommet også større rundt meg for de involverte, eller tilskueren til å trekke frisk luft og kjenne på muligheten til å trene sitt eget jeg . Uten dømming og håndjern fra omverdenen.

Gi liv til, bare være og vanne med omhu.Dele fra fra det stedet hvor hjerte har makten , som overøser fra ett språk som gir rom og tillatelse til meg og alle andre, til å velge  det livet vi ønsker oss på alle plan .

Ett ego som velger seg selv først i viten at den riktige næringen vil gi grobunn for det overflødighetshornet vi er. Ikke for ett ego som gir for å pleie sine egene historiske sår. Hvor vi alle vil komme til kort og aldri helt vil klare å nå opp.

Vi trenger hverandre, men bare i aksept i å få lov til å være mer enn bare en, og å velge oss selv først .

Livsglede

HVA ER NORMALT?

4. april 2017

Tanken har slått meg som bølger opp gjennom årene i forskjellig styrke og kraft . Etter langtids dvale og tørke ble den vekket til liv av en venninne som følte presset av sine omgivelser til å levere en troverdig redgjørelse av eget liv , og krav til ferdig skrevet manus diktert av omgivelsene .

Er min egen reise til sammenligning ?

En reise i anderledens land . Når jeget av ulike årsaker ikke passer inn i en gitt boks eller de gjeldene kravene fra ett samfunn i frykt. At kun det kjente og dets usynlige lover kan diktere samfunnets normalitet . Hva skjer med oss som ikke kjenner den kollektive sangen, og ei heller dets noter . Og av en eller annen grunn ikke ble tildelt det «samfunns riktige » noteheftet ,hvor hver sirlige note ble hugget inn som skarpe svarte fordypninger på arkets rene hvite overflate . At klangen kan klinge rent, er kun ett under , der vekten av massen og viljen til ett felleskap spikrer hver note fast på sin plass for suksess .

Min klang var ikke avstemt . Min reise ekskludert . Min manglende forståelse for ikke å få delta i orkesterets lune omkrets . En sårhet over å ikke forstå ,ei heller kunne delta med den stemmen jeg var tildelt . Ett samfunns robotisert tilnærmelse om flokk mentalitetens hiriarki . Jeg er ekskludert . OG JEG LAR MEG EKSKLUDERE… JEG LAR MEG SEPARERE FRA MEG SELV… i ett halmstrå grep fra håpets undergang . I en kort periode , i troen på at evig frelse og i sonatens eksistens : er deltagelse i fellesskapets vugge , eneste redning .

Ikke en gang en kort periode , men frem og tilbake over årrekker : tvilende , søkende , seirende , og til tider tapende til det sterke flertall . Hvilken makt det har utøvd , OG HVILKE SLAG JEG HAR AKSEPTERT…

Tilliten jeg har brutt , til meg selv og mitt ærverdige jeg og potensiale . Til min musikalske sjanger og egenartede tone . Til mitt eget fullverdige orkester og dets unike musikere og tonefrender .

At tvilen har kommet forbryteren til gode gjelder bare innenfor advokatiet . Mitt jeg burde hyllest . Applausen Crescendo Forte . Troen på meg selv som fullverdig komponist og selvkomponerte orkester med de unike tonearter , bare kunnskapen til eget verd kan kreere .

Alle har vi en gave . Å hige etter normalitet dreper ett hvert potensiale i oss : kreativitetens død , forandringens vei boltes og fremtidens nyransakelser forvitrer . Normalitet overser det magiske som forskjellene gir oss .

La normaliteten få sin plass ved trommene . La det kjennes i dypet ved hvert ett slag og se resonansen vekke meg til liv , eller sluke meg i sin kraft . Men nå er gjenklangen min og musikken en symfoni verdig .

Jeg har skapt plass til meg .

Så hvis jeg ikke er ordinær , så må jeg være ekstra ordinær.

Livsglede

WHAT IS NORMAL?

4. november 2016

The idea has struck me like waves over the years in different strength and power. After chronic sleep and drought , It was brought to life by a friend who felt pressured by her surroundings to deliver a credible’s account of her own life, and requirements for a pre written script dictated by the surroundings.

Is my own travel in comparison?

A journey in the «outcast» land. When the ego for various reasons do not fit into a given box or the applicable requirements of a society in fear. That only the well-known and its invisible laws may dictate society normality. What happens to us who do not know the collective song, nor its notes. And for some reason were not awarded the «social right» note booklet, where each neat note was carved into a sharp black indentations on the papers white clean surface. That the sound can sound clear and true ,is the purest of luck, where the weight of the mass and the willingness of a community nailing every note to their place of success.

My tone was not reconciled. My journey excluded. My lack of understanding not to participate in the orchestra’s capricious circumference. A soreness of not understanding, nor could participate with the voice I was assigned. One community robotic approximation of herd mentality hiriarki. I am excluded. AND I LET MYSELF EXCLUDE … I LET ME separate from MYSELF … in one straw grip of hope doom. In a short period, in the belief that the eternal salvation and in sonata existence: is participation in the community’s cradle, my only salvation.

Not even a short period, but back and forth over the years: doubting, seeking, victorious, and at times losing to the strong majority. What power it has exercised, AND WHAT BEATING I HAVE EXCEPTED…

The trust I have broken to myself and my venerable I and potential. To my musical genre and distinctive tone. For my own full orchestra and its unique musicians and tone kinsmen.

That doubt has benefit the felon , applies only within the juriours. My I should homage. The applause Crescendo Forte. Faith in myself as full-fledged composer and self-composed orchestral with the unique keys, only the knowledge of self- worth can create .

We all have a gift. The desire to normality kills every potential in us: creativity death ,the road of changes bolted , and the future human insight gets crumbled . Normality overlooks the magic that differenciates us.

Let normality get his place at the drums. Let it be felt in the depths of each one blow and see the resonances awaken me to life, or swallow me in its power. But the echoes and my music a symphony worthy.

I have created space for me.

So if I’m not ordinary, then I must be extraordinary.

Livsglede

KAN JEG IDENTIFISERE MEG MED TANKENE MINE?

18. september 2016

Mitt kvernende , løpske hode , som stormer inn i en hver verdens krig som en seier herre verdig. Der troen kan flytte fjell . Og der troen på tronen er livets eneste mulige løsning . Med skylapper uproporsjonalt store , som himmelens uværs dekke . Der lyset aldri når frem , kun tyngden av tankens kraft og det ugjennomtrengelige mørke laget av grånyansens dysterhet .

Hva får meg til å krype inn i illusjonen ? En sannhet som ikke er blitt fortalt .

En fremtid som ikke har vist sitt budskap , men allikevel er hugget i sten med våte bekker av gravitasjons streben , i hver uthevet bokstav . Ett forstørrelses glass verdig . Når følelses aspektet treffer ved hver berøring av den illusjonistiske historien , og forsterkes ved tankens nedadgående spiral , som karusellens intensjon, om aldri å la seg stoppe .

En ide uten en eneste fakta . Bare det såreste skrik om hjelp , før fossen har fått fotfeste , og redningen kun er ett dypdykk i det mørkeste intet .

Hvorfor står jeg å tipper ytterst på stupebrettet , nesten med en higen til å la meg falle ? Når jeg besitter alt , og viten til å stoppe i » Nået «. Speile meg i livets dogme akkurat nå. Bare suge inn sødmen av alt jeg vet og ser og kjenner NU . Og ingen fantasi , skapt av frykten til å skrive boken om morgendagens historie . Min identifisering av en tiltenkt situasjon , kun basert på min redsel, for å miste , eller ikke å bli sett , eller være en del av . Feighetens ansikt ,hvis ønske er å være brutal i min egen vurdering .

Hvilken kraft den har til å la meg synke som en tyngdekraftens moring . Og en eskalering som en super motor fra 0 til 100 på de færreste sekunder . Drevet av dens usynlige sjåfør , som kun har som mål å vinne . Vinne dette løpet som om det var det siste … Og jeg som dets eier , lar meg suggesere inn i dets overtalelse .

Hva skjedde men den frie vilje og kreativitet ?

Min eneste inngang til dette gjentagende mønster , må være igjenkjennelsens lys . Oppdage og se , hilse den velkommen som en gammel gjest på gjennomreise , en kaffe kopp for gammelt vennskaps skyld , men ei fø eller gi næring til noe som har vært og trukket lasset med deg . Bare ett vennlig nikk i takknemlighet , og dermed vinke adjø på dets reise veidere . I dyp ærbødighet over dens eksistens og utholdenhet , og ønsker den velkommen , hvis veiene skulle krysses igjen . I gjenkjennelsen ånd ,er muligheten til å glemme uroen og gripe fatt i livbøyen » Nået » . Hvor alle andre illusjoner opphører å eksistere . For «nå » er bare » nå » og kan aldri være fortid eller fremtid . Jeg kan ikke identifisere meg med min historie , men ta det med som min følgesvenn , hvor morgendagen er et helt annet kapittel på min unike reise . Jeg er nødt ,ellers vil min fysiske kropp slites og forvitre i bekymringene klør . Tære og tygge , for så å spytte restene ut til mitt ventende beskyttelse , sultende ego .

Jeg er NÅ , ikke i morgen eller i går . Jeg nyter nå , og bøyer hodet i dyp takknemlighet for det som har passert . Leser rulle teksten i det den passerer , og forsvinner bak neste erfaring på min reise .

Livsglede

COMFORT ME…?

4. september 2016

My heart weeps. My physical body suffers. What is what is difficult to distinguish. But my body is whimpering in its sore transitions.Why the physical pain? Is it just my story that draws breath and comes to the surface for oxygen that it never pulled in, or the thought and the idea of ​​the future watching gladly will attend to know. The idea of ​​the grandeur and happiness hanging as a bait in the distance? Or is it just the warning light intuitively tapping into, to arouse each fiber in the so-called human body. Knowing that we pulsate, live and love. Awaken us from the destructive patterns, our habitual boring footsteps, which only allows itself repeating the same feigned, finished trail. Why this intolerable craving that draws me under the surface to the breaking point, and only lets me pull in microparticles of oxygen you otherwise have in your possession. Every molecule and atom groans in desperation.

Moving forward in lifes jungle when the pain threshold is raised to its highest. When sleepwalking becomes a full-fledged existence and determinations and decisions are as ascent of Mount Everest.

«I need you» a sentence I came in contact with after a fantastic documentary and dialogue afterwards. Echoing that gave my all I , resonance. Until now my journey sailing on the seas of coping, survival and self-discipline. A boat filled with my own production, freedom for my own stability and not lean too much either to the right or left. A relatively tight pose. Created by an illusion on a captivating thought about freedom in my own life. But the medallion which always has a back side is hard and brutal. Honesty is disguised in a belief in a collectivity. The femal form has gotten edges. My softness a rough surfaces. My openess one impenetrable lattice of steel.Let me dare to need,to lean on. Not break you, just lean gently until you feel the softness of my heart. So you see the writing on the wall, and can read my love. Love for life, everything in my excistence and everyone else’s.

Dare to stire everything up, everything that is mine. To fail, fail and pull myself up again,is the only way to salvation .

Try in the storm’s sleep, to seek comfort. Stretch forth my mind, my pride, my discomfort. Dare to ask for a hand, a life buoy, a chance at lifes rougher road. A hand or more to holf on to with the deepest of myself.Give from where I thought I only har accsess from. Maybe then my paths turns in to flower beds, with the non-homogeneous flora I have sown myself and can repa the allowance because I dared, and we are together.Not alone in a rigid self-created form, but the extravagance of soreness from history that is part but not all of me.Cohesion must create society and new breeding ground. Blindfold must yield. I must dare.

Livsglede

TRØST

16. august 2016

Mitt hjerte gråter. Min fysiske kropp lider. Hva er hva er vanskelig å skille. Men legemet klynker i sine såre overganger.

Hvorfor den fysiske smerten? Er det bare historien min som trekker pusten og kommer til overflaten etter oksygenet som den aldri trakk inn, eller tanken og ideen om fremtiden man så gjerne vil ivareta å kjenne. Ideen om det storslåtte og lykken som henger som ett åte i det fjerne? Eller er det bare varsel lampen man intuitivt trykker inn, for å vekke ett hvert fiber i den såkalte menneskekroppen. Kjenne at vi pulserer, lever og elsker.

Vekke oss fra de destruktive mønstre, våre vante kjedelige fotspor, som kun lar seg repetere i samme tilgjorte , ferdige sti.

Hvorfor dette utholdelige suget som drar deg under overflaten til bristepunktet, og kun lar deg trekke inn mikro partikler av oksygenet du ellers har i din besittelse. Hvert molekyl og atom stønner i desperasjon.

Å ta seg frem i livets jungel når smerte terskelen er opphøyet i «nt». Da søvngjengeri blir en fullverdig eksistens, og bestemmelser og avgjørelser blir som bestigning av mount Everest.

» Jeg trenger deg» en settning jeg kom i kontakt med etter en fantastisk dokumentar, og dialog i etterkant . En gjenklang som ga mitt hele jeg en resonans.

Til nå har min reise seilt på havene av mestring, overlevelse og selvdisiplin . En båt av egen produksjon, frihet til å stå stødigst og ikke lene meg for mye hverken til høyre eller venstre. En relativt stram positur. Skapt av en illusjon på en besnærende tanke om frihet i eget liv.

Men medaljongen som alltid har en bakside, er hard og brutal. Ærligheten er fordekt i en tro, i en kollektivitet. Kvinnlighetens former har fått kanter. Mykheten min har fått rue overflater. Åpenheten min, ett ugjennomtrengelig gitter av stål.

La meg tørre å trenge, la meg lene meg. Ikke knekke deg, bare lene meg forsiktig inntil så du kjenner mykheten av hjerte mitt. Så du ser skriften på veggen, og kan lese min kjærlighet.

Kjærlighet til livet, alt i min eksistens og alle andres. Tørre å riste i mitt indre, alt som er mitt. Feile, feile og krabbe meg opp igjen, er vel eneste veien til den felles nærheten.

Tørre , i stormens dvale, å søke trøst. Strekke frem mitt indre, min stolthet, mitt ubehag. Tørre å spørre om en hånd, en livsbøye, en sjanse på livets ruskete vei. En hånd eller flere å gå sammen med i det dypeste av meg selv.

Gi fra bare der jeg trodde jeg hadde adgang. Kanskje da blir stiene mine til blomster enger, med den uhomogene floraen jeg har sådd selv, og kan høste i monn fordi jeg har turt , og vi er sammen.

Ikke alene i en rigid selvskapt form, men i ødselen av sårheten fra historien som er en del, men ikke hele meg.

Samholdet må skape igjenforening og ny grobunn . Bindet for øynene må vike. Jeg må tørre .

Livsglede

HVA HJELPER ÆRLIGHET UTAD, HVIS DET IKKE GJENSPEILER MITT INDRE?

25. juli 2016

IMG_4676I mitt tankehjørne, sitter jeg og reflekterer over ærlighetens personlighet og dets sanne jeg. Hvordan kroppens nærvøse rykninger forplanter seg til magens vulkan lignende utbrudd ved å formidle en vanskelig sannhet i ærlighetens navn. Dets ansikt må,ei vike !!!

Den skal kjennes som en stortå trukket ned i kvikksand . Tå blir til fot og fra da av akkumuleres kraften. Jeg må ristes litt i grunnvollene. Først da gir jeg kanskje en gave til meg selv og motparten. En verdi vi i felleskap kan trekke vår slutning av og gi næring til en ny innsikt i eget tankemønster. Da har ærligheten en hensikt tror jeg. Gi fra mine fadeser, mitt alter ego og min utilstrekkelighet. Gi fra min historie, uten en baktanke eller hovmod.

Men er ærligheten så langt den lar seg definere sann?

Min ærlighet kan være fordekt som «klovnen» En sjonglør som spiller på livets følsomme strenger for å bli sett og annerkjent. Jeg gir, jeg får, altså er jeg. Bekymringsfult sitat. Jeg som i mitt stille sinn , mente min tydelighet utad var på ærligste vis???

En stor brikke vi utøver i kjærlighetens navn. At livets spilleregler var satt i dette formatet,av erfaringer lært opp fra barnsben av. «Lever til gull og du vil få…» Eller lever til mitt behov og du vil bli belønnet»

Stor litteratur og omsorgspersoner i nær og fjern har servert disse sitatene som rulletekst i mang en stor film . Det kunne ikke omgjøres eller forseres, kun eltes inn i ett kolektivt mønster av en gitt statistrolle i eget liv.

Ingen fordømming, ei heller bitterhet får næring i denne sannhet. Kun en erkjennelse.

Arketypene, ikke bare klovnen har brukt ærlighetens fasade som en godtebutikk. Delt ut, for å få storslagen bifall i retur. Mine erfaringer og behov har ledet ann i dets skuspill i henhold til de sannheter jeg har kjent og kunnskapens frukt på daværnde tidspunkt.

Oppdagelsens gave er av nyere dato, og nysgjerrighetens øyne glipper til ny morgen. Som alle nye innsikter , må de skrelles ned til det skjøreste indre, for å se hva jeg driver med og hvilke historier jeg skaper.

Som forfatterens avgjørelse om dokumentar eller fiktion, må også mitt valg drilles ned til opprinnelsen. Der ærligheten er skjør og hjertet spytter adrenalinet i spastiske utbrudd.

Ærligheten må være generøs. Den kan ikke ha grenser. Jeg må tørre , ingen frykt, ingen strategi og fremtids tanker. Det er bare her og nå. Ingen konsekvenser. For de finnes ikke NÅ.

Hvis jeg tørr? Gi av min sjel, min reise, som maler ett bilde om nye muligheter og tillit til: Jeg er, derfor lever jeg. Jeg kan gi , uten å få.

Men i disse møtene er ikke skyene rosa, men ett mørkt sandtak av frykt for ikke å bli likt, sett og bli tatt på alvor. Jeg klarer å tenke meg alle mulige tomrom. Som de hvite flekkene i bildene fra fortiden. Men her må jeg bare tørre å være kun meg, tørre å gå ut på tuppen av planken og la meg slippe ned i all opparbeidet, kunstig lærdom. Bare være og så ærlig jeg kan utifra det jeg vet nå. Bare fra mitt innerste inne. Da kan det vell aldri bli feil? Ærligheten.

Livsglede

HVORFOR TRENGER JEG Å BLI SETT ? Nr.1

26. juni 2016

Er jeg heldig er ett halvt liv levd, og mitt glass er definitivt halvfult. Så det er mange fantastiske oppdagelser og mye nysgjerrighet til å leve ett liv til det fulle og oppdage mine egne relasjoner og sider.

Stiene har vært brokete og veiene jeg har valgt underveis har absolutt vært av slaget utfordrende. Men for en reise, med ensomhet i anderledesheten. Det å stå utenfor boksen å skue innover flokken og hvilke beskyttelse strategier som oppstår i de forskjellige møtene med egen frykt. For en intens glede når man finner egne små skatter hos en selv, i mangel på andres bekreftelse.

Er det så enkelt????

Desverre tror jeg sårene får skorper og at arrene forvitrer med tiden, men sitter der som bleke minner og vokser proposjonalt under overflaten som isfjellene i Arktis, hvis intet gjøres.

«Lykkelig er den uvitende»

Vi ble opplært til å gi slipp på smerte og i stedet opphøye det positive. Siden vi var små lærte vi å omfavne de beste erfaringene , å se bort fra de mindre hyggelige og traumatiske…

Men hva skjer når de vakreste minnene fra fortiden gjør den største skade nå og kanskje i fremtiden? Hvordan klarer jeg å gi slipp? Når fortiden kan være så komfortabel og fameliær og allikevel vet jeg at det er akkurat det fengselet jeg må rømme fra.

Mang en u-sving er blitt tlbakelagt i håpets dam, at jeg er husets kvinne i eget liv. Oppdagelsen at levd liv i jobb eller sosialt, har hatt som eneste mål å bli sett å få hyllest for den personligheten jeg ønsket å være på gitt tid. Og hvor hard «knockouten» ble da innsikten traff som ett balltre.

Hvor var mine 50 år med klokskap og erfaring til ikke å å falle i de små trivielle hinderløps hekkene?

Det å se mitt skrevne ord nå,og hvor hardt jeg tilater å sparke mitt sårede tempel, setter en skamfull plett på mitt sinn. Når kjærlighet og velvilje er alt jeg skal innha.

Men jeg har aldri lært og aldri fått innføring i hvordan jeg kun skuer fra eget ståsted.

Jeg har dypt inn til margen trodd at ytre bifall har vært nøkkelen til lykke og suksess. Låsen til å stå stødig i egen kraftstasjon har vært forlagt. JEG BESITTER ALT, bør være merkelappen vi som nyfødt seiler ut i den omfangsrike verden med. Tydelig hugget i stein for oss selv og omverden.

I mitt naive ego, trodde jeg hver sten var snudd, analysert og plukket ned til minste felles multiplum. Men i møte med de som er i hjertet mitt, kan ikke eple falle lengre fra stammen sin. Stormen er på ingen måte over, og godt er det. For det er igjennom eller i , at jeg kanskje med tid og stunder lærer hvem jeg egentlig er, og hva jeg virkelig vil. Tørre å vise mine såreste sider for så å smile og takke min litenhet eller storhet for hva den har bidratt med å gi.

I stormen faller trær og rusker de sterkeste røtter fra dets grunnvoll. Men hvem har ikke luktet regnet og kjent en myk og ren pust kjærtegne kinnet etter moonsonens fall.

Min nøkkel må være ærlighet fra dypen av min sjel. La barnet danse, skrike og brøle i sinne og trass.

«Det er kun en historie» sa en klok mann.