Livsglede

MIN TILLIT TIL…

22. mai 2016

I min verden har tilit alltid blitt forstått som noe utenfor meg selv. Jeg har skuffet foreldre og nære, og så ha tilliten blitt brutt. Når det har skjedd og jeg har fått oppleve den fysiske konsekvensen som klumpen i maven, uroen og skyldfølelsen,og til slutt , avisningen. Gjennkjennelsen sitter fortsatt i kroppen som en arrdannelse. Synlig og usynlig og dyptgående som ødelagt vev.

Men skal tillit egentlig tillhøre noe eksternt? Kan den ikke snus til ett positivt fortegn? Tillit til en selv, til egne valg. At jeg faktisk besitter det meste selv, og svarene kanskje ligger hos meg? Jeg må bare tørre å tro og å utfordre. Stille spørsmålene til meg, og ikke utover.

Jeg satte meg på flyet til Frankrike for å holde kurs og kjente på ett svakt ubehag av å være sosial i en lengre periode uten å ta ett glass vin til deilige frodige måltider, og en sigarett hvis jeg følte behovet, eller at jeg trengte det….Kroppen var så bevist denne følelsen at knapt timer etter at jeg hadde landet var el. Sigaretten innkjøpt med pære og eple smak. Reddet eller ikke? I ett vindkast fikk en ny illusjon ben å gå på. Min selvfølelse og identitet ble kastet på «dynga» i ett hundredels snev av frykt. Jeg lot meg lede ut på kanten. Mistet tilliten til meg selv.

Alt dette var tanker som surret rundt på bilturen opp. Hvorfor hadde jeg aldri stilt meg selv disse spørsmålene? Kanskje fordi den kollektive oppfatningen er så sterk på det å skuffe og bryte en tillit, er noe som skjer i samsvar med andre mennesker. Det bilde er så indoktrinert og habilt at ideologien sjeldent blir utfordret. Men pluttselig var jeg der; at stor urett var blitt begått mot meg selv, av meg selv.Det var ingen å skylde på. Bare meg og troen på en narrativ opplevelse gjengitt i generasjoner.

Jeg ankom vårt paradis. De deiligste sammenkomster rundt bordet og sosial tilstedeværelse med vin og sigaretter, har ikke fått min frykt til å blomstre. Jeg sitter godt plassert og nyter de gode samtalene og troen til meg selv og mine valg. Om de er for evig, eller for en stund vites ei. Men at jeg har tillit til at dette er viktig for meg og for min reise fremover.

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply