Livsglede

ER JEG FOR KOMFERTABEL ?

31. mai 2016

Livet ikke bare suser forbi, men formelig galoperer. Jeg jobber hardt for å nyte hvert sekund, og være tilstede i alt som skjer. Delta i mitt eget liv, ikke bare la det sin egen sjø, og håpe på flest mulig lykke stunder. For den «løkka kommer jo sjeldent rekanes på ei fjøl»

Det er jo først når det ruskes litt i serken, og ubehagets fysiske kropp har satt sine spor, at den sprudlende gleden og takknemligheten tørr å vise sitt sanne ansikt.

Men man må våge å stå i stormen, tørre å kjenne på ubehaget og atpåtil gi det det vennskapet og aksepteringen det fortjener. For det er først når man ser det i hvitøyet, og hilser det velkommen og klarer å slippe det, at solen titter frem bak skylaget.

Jeg trodde i svært mange år, nesten halve livet, at mitt vennskap og tilstedeværelse var av den enkle sorten. En bidragsyter, en underholder og ett lyttende og velmenende medmenneske. Leverte til 10 i stil , og litt til. Var dog litt uortodoks, men syntes jeg leverte i forhold til meg selv og andre. Men etter endel år under lupen satt overaskelsen som ett spyd i brystet. Alle disse flotte «bragdene» eller illusjonen på at jeg levde mitt liv i samsvar med hvem jeg virkelig er og det jeg ga av med selv, var ekte vare? Det var det jo i og for seg, der og da. Men når demningen brast og lyset under lupen ble sterkere, så jeg at ekte tilstedeværelse krever en ærlighet på mine aller mest skammelige og sårbare sider. De jeg hadde hoppet bukk over. Jeg hadde gitt mye , men ikke nok til at mine nære virkelig kunne tørre å innlemme meg som «medsammen svoren».

Mine mest puslete sider, der hvor 2 års stadiet utspilles i en 50 år gammel kropp og står og vibrerer for meg selv og omverdenen. Hvor ubehaget hugger i deg og du har mest lyst til å sprinte i motsatt rettning. Hvor erkjennelsen blir knust og latterligjort. Hvor ensomheten blir en virkelighet som i alle andre kriger. Men allikevel legge seg flat og tørre å formidle det til sine nærmste. Selv om kroppen rister i selvforakt av litenheten og barnsligheten av de såre følelsene og frykten for å bli forlatt. Jeg har aldri deltatt i krig, men dette har vært vært min . Dette gjøres ikke for å bli likt eller levere på noen plan. Det er kun ett steg videre for meg selv og akseptere hele meg. Ikke bare de på pyntede positive sidene.

Hvordan skal jeg holde foredrag eller kurs, hvis jeg ikke har erfart min egen skam og frykt? Hvem vil tro på meg ,og ta noe innover seg, hvis de ikke gjenkjenner klangen i stemmen min som ærlig,som turte å ta ett dypdykk , som turte å se om jeg fortsatt sto stødig etter å ha ligget nede som en skygge av meg selv, i troen på at det kun var meg som sto alene igjen, utpekt som galskapens klovn.

Men jeg står. Kanskje ikke alltid rett og rak, men en større ro og tro på at dette er veien jeg er.

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply