Livsglede

HVORFOR TRENGER JEG Å BLI SETT ? Nr.1

26. juni 2016

Er jeg heldig er ett halvt liv levd, og mitt glass er definitivt halvfult. Så det er mange fantastiske oppdagelser og mye nysgjerrighet til å leve ett liv til det fulle og oppdage mine egne relasjoner og sider.

Stiene har vært brokete og veiene jeg har valgt underveis har absolutt vært av slaget utfordrende. Men for en reise, med ensomhet i anderledesheten. Det å stå utenfor boksen å skue innover flokken og hvilke beskyttelse strategier som oppstår i de forskjellige møtene med egen frykt. For en intens glede når man finner egne små skatter hos en selv, i mangel på andres bekreftelse.

Er det så enkelt????

Desverre tror jeg sårene får skorper og at arrene forvitrer med tiden, men sitter der som bleke minner og vokser proposjonalt under overflaten som isfjellene i Arktis, hvis intet gjøres.

«Lykkelig er den uvitende»

Vi ble opplært til å gi slipp på smerte og i stedet opphøye det positive. Siden vi var små lærte vi å omfavne de beste erfaringene , å se bort fra de mindre hyggelige og traumatiske…

Men hva skjer når de vakreste minnene fra fortiden gjør den største skade nå og kanskje i fremtiden? Hvordan klarer jeg å gi slipp? Når fortiden kan være så komfortabel og fameliær og allikevel vet jeg at det er akkurat det fengselet jeg må rømme fra.

Mang en u-sving er blitt tlbakelagt i håpets dam, at jeg er husets kvinne i eget liv. Oppdagelsen at levd liv i jobb eller sosialt, har hatt som eneste mål å bli sett å få hyllest for den personligheten jeg ønsket å være på gitt tid. Og hvor hard «knockouten» ble da innsikten traff som ett balltre.

Hvor var mine 50 år med klokskap og erfaring til ikke å å falle i de små trivielle hinderløps hekkene?

Det å se mitt skrevne ord nå,og hvor hardt jeg tilater å sparke mitt sårede tempel, setter en skamfull plett på mitt sinn. Når kjærlighet og velvilje er alt jeg skal innha.

Men jeg har aldri lært og aldri fått innføring i hvordan jeg kun skuer fra eget ståsted.

Jeg har dypt inn til margen trodd at ytre bifall har vært nøkkelen til lykke og suksess. Låsen til å stå stødig i egen kraftstasjon har vært forlagt. JEG BESITTER ALT, bør være merkelappen vi som nyfødt seiler ut i den omfangsrike verden med. Tydelig hugget i stein for oss selv og omverden.

I mitt naive ego, trodde jeg hver sten var snudd, analysert og plukket ned til minste felles multiplum. Men i møte med de som er i hjertet mitt, kan ikke eple falle lengre fra stammen sin. Stormen er på ingen måte over, og godt er det. For det er igjennom eller i , at jeg kanskje med tid og stunder lærer hvem jeg egentlig er, og hva jeg virkelig vil. Tørre å vise mine såreste sider for så å smile og takke min litenhet eller storhet for hva den har bidratt med å gi.

I stormen faller trær og rusker de sterkeste røtter fra dets grunnvoll. Men hvem har ikke luktet regnet og kjent en myk og ren pust kjærtegne kinnet etter moonsonens fall.

Min nøkkel må være ærlighet fra dypen av min sjel. La barnet danse, skrike og brøle i sinne og trass.

«Det er kun en historie» sa en klok mann.

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply