Livsglede

HVA HJELPER ÆRLIGHET UTAD, HVIS DET IKKE GJENSPEILER MITT INDRE?

25. juli 2016

IMG_4676I mitt tankehjørne, sitter jeg og reflekterer over ærlighetens personlighet og dets sanne jeg. Hvordan kroppens nærvøse rykninger forplanter seg til magens vulkan lignende utbrudd ved å formidle en vanskelig sannhet i ærlighetens navn. Dets ansikt må,ei vike !!!

Den skal kjennes som en stortå trukket ned i kvikksand . Tå blir til fot og fra da av akkumuleres kraften. Jeg må ristes litt i grunnvollene. Først da gir jeg kanskje en gave til meg selv og motparten. En verdi vi i felleskap kan trekke vår slutning av og gi næring til en ny innsikt i eget tankemønster. Da har ærligheten en hensikt tror jeg. Gi fra mine fadeser, mitt alter ego og min utilstrekkelighet. Gi fra min historie, uten en baktanke eller hovmod.

Men er ærligheten så langt den lar seg definere sann?

Min ærlighet kan være fordekt som «klovnen» En sjonglør som spiller på livets følsomme strenger for å bli sett og annerkjent. Jeg gir, jeg får, altså er jeg. Bekymringsfult sitat. Jeg som i mitt stille sinn , mente min tydelighet utad var på ærligste vis???

En stor brikke vi utøver i kjærlighetens navn. At livets spilleregler var satt i dette formatet,av erfaringer lært opp fra barnsben av. «Lever til gull og du vil få…» Eller lever til mitt behov og du vil bli belønnet»

Stor litteratur og omsorgspersoner i nær og fjern har servert disse sitatene som rulletekst i mang en stor film . Det kunne ikke omgjøres eller forseres, kun eltes inn i ett kolektivt mønster av en gitt statistrolle i eget liv.

Ingen fordømming, ei heller bitterhet får næring i denne sannhet. Kun en erkjennelse.

Arketypene, ikke bare klovnen har brukt ærlighetens fasade som en godtebutikk. Delt ut, for å få storslagen bifall i retur. Mine erfaringer og behov har ledet ann i dets skuspill i henhold til de sannheter jeg har kjent og kunnskapens frukt på daværnde tidspunkt.

Oppdagelsens gave er av nyere dato, og nysgjerrighetens øyne glipper til ny morgen. Som alle nye innsikter , må de skrelles ned til det skjøreste indre, for å se hva jeg driver med og hvilke historier jeg skaper.

Som forfatterens avgjørelse om dokumentar eller fiktion, må også mitt valg drilles ned til opprinnelsen. Der ærligheten er skjør og hjertet spytter adrenalinet i spastiske utbrudd.

Ærligheten må være generøs. Den kan ikke ha grenser. Jeg må tørre , ingen frykt, ingen strategi og fremtids tanker. Det er bare her og nå. Ingen konsekvenser. For de finnes ikke NÅ.

Hvis jeg tørr? Gi av min sjel, min reise, som maler ett bilde om nye muligheter og tillit til: Jeg er, derfor lever jeg. Jeg kan gi , uten å få.

Men i disse møtene er ikke skyene rosa, men ett mørkt sandtak av frykt for ikke å bli likt, sett og bli tatt på alvor. Jeg klarer å tenke meg alle mulige tomrom. Som de hvite flekkene i bildene fra fortiden. Men her må jeg bare tørre å være kun meg, tørre å gå ut på tuppen av planken og la meg slippe ned i all opparbeidet, kunstig lærdom. Bare være og så ærlig jeg kan utifra det jeg vet nå. Bare fra mitt innerste inne. Da kan det vell aldri bli feil? Ærligheten.

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply