Livsglede

TRØST

16. august 2016

Mitt hjerte gråter. Min fysiske kropp lider. Hva er hva er vanskelig å skille. Men legemet klynker i sine såre overganger.

Hvorfor den fysiske smerten? Er det bare historien min som trekker pusten og kommer til overflaten etter oksygenet som den aldri trakk inn, eller tanken og ideen om fremtiden man så gjerne vil ivareta å kjenne. Ideen om det storslåtte og lykken som henger som ett åte i det fjerne? Eller er det bare varsel lampen man intuitivt trykker inn, for å vekke ett hvert fiber i den såkalte menneskekroppen. Kjenne at vi pulserer, lever og elsker.

Vekke oss fra de destruktive mønstre, våre vante kjedelige fotspor, som kun lar seg repetere i samme tilgjorte , ferdige sti.

Hvorfor dette utholdelige suget som drar deg under overflaten til bristepunktet, og kun lar deg trekke inn mikro partikler av oksygenet du ellers har i din besittelse. Hvert molekyl og atom stønner i desperasjon.

Å ta seg frem i livets jungel når smerte terskelen er opphøyet i «nt». Da søvngjengeri blir en fullverdig eksistens, og bestemmelser og avgjørelser blir som bestigning av mount Everest.

» Jeg trenger deg» en settning jeg kom i kontakt med etter en fantastisk dokumentar, og dialog i etterkant . En gjenklang som ga mitt hele jeg en resonans.

Til nå har min reise seilt på havene av mestring, overlevelse og selvdisiplin . En båt av egen produksjon, frihet til å stå stødigst og ikke lene meg for mye hverken til høyre eller venstre. En relativt stram positur. Skapt av en illusjon på en besnærende tanke om frihet i eget liv.

Men medaljongen som alltid har en bakside, er hard og brutal. Ærligheten er fordekt i en tro, i en kollektivitet. Kvinnlighetens former har fått kanter. Mykheten min har fått rue overflater. Åpenheten min, ett ugjennomtrengelig gitter av stål.

La meg tørre å trenge, la meg lene meg. Ikke knekke deg, bare lene meg forsiktig inntil så du kjenner mykheten av hjerte mitt. Så du ser skriften på veggen, og kan lese min kjærlighet.

Kjærlighet til livet, alt i min eksistens og alle andres. Tørre å riste i mitt indre, alt som er mitt. Feile, feile og krabbe meg opp igjen, er vel eneste veien til den felles nærheten.

Tørre , i stormens dvale, å søke trøst. Strekke frem mitt indre, min stolthet, mitt ubehag. Tørre å spørre om en hånd, en livsbøye, en sjanse på livets ruskete vei. En hånd eller flere å gå sammen med i det dypeste av meg selv.

Gi fra bare der jeg trodde jeg hadde adgang. Kanskje da blir stiene mine til blomster enger, med den uhomogene floraen jeg har sådd selv, og kan høste i monn fordi jeg har turt , og vi er sammen.

Ikke alene i en rigid selvskapt form, men i ødselen av sårheten fra historien som er en del, men ikke hele meg.

Samholdet må skape igjenforening og ny grobunn . Bindet for øynene må vike. Jeg må tørre .

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply