Livsglede

HVA ER NORMALT?

4. april 2017

Tanken har slått meg som bølger opp gjennom årene i forskjellig styrke og kraft . Etter langtids dvale og tørke ble den vekket til liv av en venninne som følte presset av sine omgivelser til å levere en troverdig redgjørelse av eget liv , og krav til ferdig skrevet manus diktert av omgivelsene .

Er min egen reise til sammenligning ?

En reise i anderledens land . Når jeget av ulike årsaker ikke passer inn i en gitt boks eller de gjeldene kravene fra ett samfunn i frykt. At kun det kjente og dets usynlige lover kan diktere samfunnets normalitet . Hva skjer med oss som ikke kjenner den kollektive sangen, og ei heller dets noter . Og av en eller annen grunn ikke ble tildelt det «samfunns riktige » noteheftet ,hvor hver sirlige note ble hugget inn som skarpe svarte fordypninger på arkets rene hvite overflate . At klangen kan klinge rent, er kun ett under , der vekten av massen og viljen til ett felleskap spikrer hver note fast på sin plass for suksess .

Min klang var ikke avstemt . Min reise ekskludert . Min manglende forståelse for ikke å få delta i orkesterets lune omkrets . En sårhet over å ikke forstå ,ei heller kunne delta med den stemmen jeg var tildelt . Ett samfunns robotisert tilnærmelse om flokk mentalitetens hiriarki . Jeg er ekskludert . OG JEG LAR MEG EKSKLUDERE… JEG LAR MEG SEPARERE FRA MEG SELV… i ett halmstrå grep fra håpets undergang . I en kort periode , i troen på at evig frelse og i sonatens eksistens : er deltagelse i fellesskapets vugge , eneste redning .

Ikke en gang en kort periode , men frem og tilbake over årrekker : tvilende , søkende , seirende , og til tider tapende til det sterke flertall . Hvilken makt det har utøvd , OG HVILKE SLAG JEG HAR AKSEPTERT…

Tilliten jeg har brutt , til meg selv og mitt ærverdige jeg og potensiale . Til min musikalske sjanger og egenartede tone . Til mitt eget fullverdige orkester og dets unike musikere og tonefrender .

At tvilen har kommet forbryteren til gode gjelder bare innenfor advokatiet . Mitt jeg burde hyllest . Applausen Crescendo Forte . Troen på meg selv som fullverdig komponist og selvkomponerte orkester med de unike tonearter , bare kunnskapen til eget verd kan kreere .

Alle har vi en gave . Å hige etter normalitet dreper ett hvert potensiale i oss : kreativitetens død , forandringens vei boltes og fremtidens nyransakelser forvitrer . Normalitet overser det magiske som forskjellene gir oss .

La normaliteten få sin plass ved trommene . La det kjennes i dypet ved hvert ett slag og se resonansen vekke meg til liv , eller sluke meg i sin kraft . Men nå er gjenklangen min og musikken en symfoni verdig .

Jeg har skapt plass til meg .

Så hvis jeg ikke er ordinær , så må jeg være ekstra ordinær.

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply