Livsglede

ER JEG BARE EN ?

13. april 2017

 

Måneder har gått i turbulent vær.  En filleristing av dimensjoner. Fra storm til orkan styrke, og dansende i lett bris i de etterlengtede pausene.

Menneskeskapt?  Ett rungende ja. Kan jeg peke utover?  Ett tungt, men skarpt og tilstedeværende, NEI .

Når pulsen fikk innhentet sin stabile rytme, og øynene igjen kunne iaktta og kroppen ikke lenger revnet på tvers i ett hvert våkent minutt . Kunne verden beskues fra ett annen innfallsvinkel.

I etterpåklokskapens ånd var min smerte tydeligere enn dødens sverd. Skapt i en forventning om fremtidens illusoriske glans, og historiens sår som ikke ble ivaretatt i drømmen om den perfekte verden.

I etterdønningene av min krig, min krigssone. Var smerten ikke til å forstå eller obsorbere. At alt måtte forståes i henhold til en fiende eller fler.

Ett yttre som jeg lot meg henfalle  til å tro på . I en usynlig visshet om at andre satt med sannheten. I det minefeltet ble jeg kvestet til grunne.

Redningen kom i en indre tro, at jeg ikke er konstant, jeg er ikke bare en. Alt er bevegelig og foranderlig.

 

Hvor går min reise videre?

Hva hvis jeg kun innhenter og utdyper min egen informasjon og svar til ett nytt kapittel uten ett negativt fortegn fra de ytre påvirkningene som har vært? Og forvandler det til en positive sfære for mitt eget vegnett uten kollektiv innblanding ?

Reisen har vært ett alpe landskap verdig. Stiene kronglete og trange. Høydene overveldende og skumle. Gavene, formidable. Jeg kan flytte mine egne fjell, og i prosessen inspirere til forandring.

Når alt ble mitt, ble rommet også større rundt meg for de involverte, eller tilskueren til å trekke frisk luft og kjenne på muligheten til å trene sitt eget jeg . Uten dømming og håndjern fra omverdenen.

Gi liv til, bare være og vanne med omhu.Dele fra fra det stedet hvor hjerte har makten , som overøser fra ett språk som gir rom og tillatelse til meg og alle andre, til å velge  det livet vi ønsker oss på alle plan .

Ett ego som velger seg selv først i viten at den riktige næringen vil gi grobunn for det overflødighetshornet vi er. Ikke for ett ego som gir for å pleie sine egene historiske sår. Hvor vi alle vil komme til kort og aldri helt vil klare å nå opp.

Vi trenger hverandre, men bare i aksept i å få lov til å være mer enn bare en, og å velge oss selv først .

You Might Also Like

No Comments

Leave a Reply